Print

Landstrykere

Original Text

IX

Mange vanskeligheter naturligvis og især dyktig slit med lite mannskap over de åpne havstykker, men ellers en snar reise og en reise uten uhell. De hadde ingen særskilte ordrer fra rederiet og deres opprinnelige tanke var at når de kom til Knoffs sted ville de overlevere jakten der og tre av, men det høvet så merkelig da de passerte Fosenlandet: det var midt på lyse dagen og herlig bør, men de tullet så lenge med å finne innseilingen at de tilslutt kom langt forbi. Teodor begynte å mistenke sin skipper for at det var gjort med vilje.

De kom til Trondhjem om natten og Edevart telegraferte om morgningen. Knoff svarte forundret, lykkønsket med turen og gav ordre om fiskelasten. Avvent forøvrig brev! Hos kjøpmannen fikk Edevart høre at galeasen enda ikke var kommet. Det var en stolt tidende, ungdommen og dristigheten var foran gamle Norem. Han fikk også høre at barken Soleglad var gått under på tilbakeveien i Østersjøen, mannskapet hadde berget seg i båtene og var alt hjemme igjen, men de hadde mistet alt.

Edevart gav seg straks til å oppsøke August, han var lett å finne, satt på et vertshus halvfull og fattig, eldet, uordentlig i klærne. Edevart hadde penger og var skipper, han fikk en særskilt stue for seg og sin kamerat å sitte i og August fortalte om sin ulykke: Jeg har forlist før, og det har vært på en redelig måte på stort hav, men dennegang forliste jeg i gåsedammen, sa han og geipet hånlig til Østersjøen. Han snakket og snakket uten større sammenheng, midt i en utvikling kunne han komme på noe annet, men alt handlet om ulykken: Hva skal jeg gjøre nu, skal et menneske aldeles ødelegges? Jeg skjønner du har fått brevet mitt, så du vet hva jeg er blitt til. Det er ikke en eneste himmelstjerne å se, og jeg vil si at ingen var kommet så godt på vei som jeg, noen dager til så hadde jeg sittet på denne her stolen som en rik mann. Ja. Og hva hadde jeg brydd meg om et ærlig og redelig forlis, det hadde vært blåbær for meg, jeg har forlist flere ganger og berget både gull og sølv, men dennegang kom jeg iland med snaue livet.

Du berget ingenting?

Hva kunne jeg berge! Jeg hadde fem store kasser fulle av saker og juveler og silke, kunne jeg stikke dem i lommen da jeg sprang fraborde? -- August ristet oppgitt på hodet, han var dypt nedfor. Han bad om mat og spiste sultent alt som ble satt frem og drakk øl til. Han pratet hele tiden og sa: Jeg kan jo gjerne få meg litt mat skjønt det er til ingen nytte. Berget? Ingen berget noe, kapteinen kom iland uten lue, vi var alle like blanke.

Fikk du ikke tid til å stikke til deg pengene dine heller?

Hva for penger? Jeg hadde ingen penger mere, jeg hadde kjøpt dem bort i gull og edelstener, ti store kasser --

Fem, sa du.

Fem? Ja men har du da glemt at jeg hadde fem til? Og det var enda større kasser, de stod bare på et annet sted ombord. Jeg skulle mene det! Og i den ene av de store kassene hadde jeg forresten også forvart en hel del pengesedler -- tilbunns altsammen!

Edevart trodde vel ikke alt han hørte, men han ville vise sin medfølelse og vagget sørgmodig på hodet.

Ja har du hørt maken! utbrøt August. Men nu tror du kanskje at jeg hadde assurert og fikk mine ti tusen daler på ett brett da jeg kom hjem? Sa jeg det så ville jeg sitte her på stolen og lyve. Jeg var en idiot og assurerte ikke, jeg var en tosk og en skurk imot meg selv, tvi! spyttet August og foraktet seg og skjelte seg ut, det var som om han snudde ryggen til seg selv og gikk. -- Enn om jeg hadde assurert? Så kunne jo himmelen ha falt ned på oss, men jeg hadde fått pengene når jeg kom hjem. Nu stolte jeg på Guds lykke og hadde ærlige varer i kassene og store verdier, men så sendte han vær og hav på oss.

Var det sånt overhendig vær?

Pytt! blåste August. Jeg har vært med i verre vær, men det var rettskaffent, men du kan aldri snakke om det i et skithull som Østersjøen. Barometeret datt rett ned og hang akkurat som en klokkeviser på sekstallet. Det var et godt varsku, og vi begynte også å surre klutene, men tror du vi fikk litt tid og henstand? Det var som når du overfaller noen med et snikmord og han ikke får tid til å snu seg. Orkan? Jeg blåser i en elendig orkan, det gjør jeg, når han er på stort hav og jeg har en tett skute under sålene, for så blåser jeg i han. Men denne her! Og da både fokkemasten og stormasten var vekk på et minutt så visste vi at vi var dømt. Det har seg så med en orkan som kommer helt nede fra sekstallet at han kommer med det samme, du kan ikke telle til fem eller ti før han er over deg, han hører just ikke meget på den annen part hva du vil si om det, og så gjør han seg mørk som natten. Således er han og han er ikke til å utgrunde og rette seg efter. Jomfru, give me a trifle more of that meat! Hun skjønner engelsk. Jeg kan gjerne få i meg litt mat, men det er bare bortkastet, det er det. Nei, ser du, ulykken var at skuten var råtten. Hun hadde ingen hårde ting i vommen, hun var lastet med rug og hun hadde ikke så godt som en spiker til å stikke hull i seg, men hun fikk revner så lange som dette gulvet. Det er nu svinaktig også, en skute som ikke tåler å bære rug, og rug som er aldeles som dunputer, om jeg så vil si. Berge -- jeg forstår ikke hvorledes du kan snakke om å berge noe. Vi sank som bly, det var som du demler en pøs. Nei hvor vil du hen, kapteinen berget ikke engang journalen. Det er en dyktig kaptein og han skal få skute igjen, hører jeg. Nok var det, han gikk ikke fraborde før vi stod i vann tilknes. Til båtene! skrek han, og det hadde vi alt gjort og fått båtene klare. Men det var ikke vær til å gå i båtene heller, det var på et hengende hår at ikke den ene båten rev seg ut av davitene og blåste vekk for oss, vi stod så lenge vi kunne på skuten og støtte ikke ifra før i dødens ytterste øyeblikk, for en skute er nu en skute, men en båt det er ingenting. Ja du fikk vel brevet mitt?

Brevet? Nei Edevart hadde ikke fått noe brev.

Jeg skrev til deg til Fosenlandet.

Men jeg har vært i Lofoten og kom med jakten hit igår kveld med fisken.

August hørte ikke på sin kamerat, han var alene opptatt av sin vanskjebne: Alle kassene tilbunns! sa han. Forresten var jeg selv nær gått med, og lykke på reisen, for jeg ville ikke gå i båten. Kapteinen var gått i båten, men jeg stod igjen, de tok meg med makt og jeg skrek, de trodde jeg var blitt gal, men det var de andre som var gale, de forstod ikke at en båt er ingen verdens ting. Jeg har vært i båt og vi veltet og i sjøen stimet det med haier, en neger ble bitt tvers av. Ja. Men de visste ingenting. Tvers av. Jeg er redd i båt, men på et dekk er jeg ikke redd, det skal ikke noen vøre å tro, men i båt er jeg redd, de måtte ta meg med makt. Hvis at du hadde sett negeren bli bitt av på midten, og i samme sekund tok han efter meg med den øvre halvparten som han hadde armene på. Men her i gåsedammen var ingen hai, mener du på? Nei det har jeg heller ikke sagt, men jeg har ikke forgjeves vært ute i livet, jeg vet at en båt ikke er noe, og vi ville ha blitt slengt tilbunns som dette ølglasset hvis ikke været i samme øyeblikk hadde stilnet. Det har seg så med den sort orkaner at de stilner tvert og at mørket driver bort i massevis. Da det ble lyst ble vi frelst av et estlandsk skip. Naturligvis får jeg vel kalle det frelst, men vi frelste jo bare kroppen. Det var minst ti kasser. Og alt det russisk jeg har lært bare for å snakke godt russisk og selge dem, nu er det ikke til det slag mere. Har jeg ondt i hodet så sier jeg: U menja balit galava! Når jeg vil selge mine smykker så brer jeg dem ut og spør: Sjto vam ugodno? Og blir det ikke handel, at det er en rakker som ikke kan betale ordentlig, så sier jeg høflig: Prasju pasetitj menja zaftra! Jeg har prøvet jomfruen her, men hun forstår bare engelsk så jeg kan ikke snakke med henne. Og forresten så har jeg ikke en smule å si mere. Men noe så skammelig: inni Østersjøen, et ferskvann og Kattegat like foran, vi kom ikke engang til Skagen! Jeg vil si jeg har forlist før, jeg er kjent med det, ja jeg kunne lære allesammen å forlise. Men her! Nei skuten var råtten, da den vel var avmastet så sank den. Og nu sitter jeg her og har ikke annet navn og berømmelse enn som du ser for dine øyne. Du har gullringen din enda?

Ja. Men nu skal du få den igjen, sa Edevart. For nu trenger du den bedre enn jeg.

Du skal da ikke gi bort gullringen din? innvendte August, men han tok snart imot den.

Edevart: Og nu skal vi gå og få deg noen klær.

August: Jeg var tilfreds du ville tie stille og ikke snakke så spottelig. Er du da gjort av penger?

Jeg er ikke fri.

  • Country in which the text is set
    Baltic Sea
  • Featured locations

    Trondhjem - Trondheim
    Lofoten

  • Impact

    After a groundbreaking modernist phase in his youth (Hunger, Mysteries, Pan), Hamsun had a middle phase with what has become known as the wanderer-books -- melancholy works narrated in the first person between 1906 and 1912 -- before he begins to write lively people-crowded quite old-fashioned narratives, starting with Børn av tiden (Children of the Age) in 1913 (with the publication of Rosa and Benoni in 1908 as a foreplay). This way of writing will occupy him to his death. In a way one could say that he spends the last part of his life writing novels in the manner he had attacked in his youth.

  • Translations
    Language Year Translator
    English 1980 James Mc Farlane
    Finnish 1928 Lauri Hirvensalo
    German 1927 Julius Sandmeier & Sophie Angermann
    Polish 1924 Wacław Berent
  • Year of first publication
    1927